Heldige meg fikk ha enkeltrom med liten TV og svært bad. Doen var av typen som vasker deg nedentil, så man ikke ødelegger regnskogen med for mye bruk av dopapir, og dusjen var uten verken forheng, kabinett eller noen form for kant – altså dusjet jeg over hele badet. Dessuten hadde jeg en feit katt som bodde på taket utenfor vinduet, men vi snakket ikke noe særlig sammen. Å i det hele tatt få et snev av privatliv etter halvannen uke på dobbeltrom, var helt himmelsk. Men vi dro jo ikke til Ravna for å sitte og tvinne tomler! Så etter den artige dusjen var det rett ut på bar, Café Farini, med mine kjære gutter for å skylle ned litt kranglevann før middag.

Til middag fikk vi dessuten svært fint besøk av min venninne Gaia, som er født og oppvokst i byen. Jeg kjenner henne fra Blindern der hun har studert norsk i et år, og håper på å få ta master der. Det var litt rart og veldig moro å få komme til hennes hjemsted:) Og dessuten har hun blitt så god i norsk at det er rent pinlig, jeg skulle jo lære italiensk og kan knapt presse ut noen ord når jeg først må.

Etter middag fikk jeg personlig guidet tur rundt i den vesle byen, som er Romas rake motsetning. For det første er det flatt som ei pannekake og det ligger ved havet. Dette gjør at luften er frisk og ren. Noe annet som bidrar er at mesteparten av Ravenna sentrum er gågater, så man blir ikke spytta i ansiktet av eksosjævler, men det skal sies at de er friske på å sykle fort i stedet. (Apropos: de har en helt herlig byoriginal, en gammel mann som går rundt og ringer på sykkelbjellene på parkerte sykler. Vi holdt på å le oss hjel da vi så han og døpte ham Klokkern, eller Il Sagrestano) Ellers er Ravenna veldig stille og rolig og såpass lite at man faktisk finner frem uten kart. Det beste av alt er selvsagt at Ravenna har noen virkelig gamle kirker fra bysantinsk tid, som San Vitale, Sant’Apollinare in Classe, Sant’Apollinare Nuovo og baptisterier og mausoleer. Disse inneholder noen av de absolutt vakreste og best bevarte mosaikker som eksisterer, og etter mange intense dager med X antall apsismosaikker blir man likevel fullstendig tatt på senga.

Så Ravennaturen var en fantastisk ekskursjon, med nye impulser, folk og favorittuttrykk (quote meg selv, når jentene kaster seg over en hund inne på Bierhaus, med to glisende mannlige hundeeiere som ser på: “Hvis ingen ligger med de guttene, kommer de til å banke bikkja når de kommer hjem”.)

Tilbaketuren ble om mulig enda bedre enn turen nordover, da vi klarte å presse Sofie og Kaja i de to bakerste setene. Da fikk jeg lov til å være kartleser fordi veibeskrivelsen var på italiensk. Jeg gjorde en elendig jobb, men det var jo ikke så innmari greit når Ravenna ikke har gateskilt og vi ikke ante hvor vi var. Som sagt var heldigvis byen så liten at vi kom oss greit ut. Da vi skulle inn i Roma ble jeg kastet i baksetet og fikk skylda for å ta oss feil vei fordi jeg ikke hadde sagt at vi ikke skulle ta av til høyre. Men men, vi kom oss hjem, fikk levert bilen og gikk på bar. Det skulle ikke mer til en én øl før vi knapt klarte å stå, så det var godt å få litt utløp for oppbygget spenning etter 6 timer i bil.

I går sov jeg til seks på ettermiddagen, og vi tilbrakte kvelden med take-out thaimat, Kamilla og Tyven, og i det hele tatt dassing. Det blir ikke stort bedre enn det. Nå har jeg to dager på meg før jeg må forlate byen igjen, og skal forsøke å gjøre det beste ut av det.

Sist jeg var der, var det juni – en måned som italienerne regner som uverdig for strandliv – så det var helt tomt på stranda. Men denne gangen var det laga liv, men takk og lov ingen turister! Så vi slang oss på solsengene og sov, eller i mitt tilfelle: forberedte foredraget mitt til neste dag, og så sovnet som en alkis og ble hummerrød på hele baksiden av kroppen.

Litt bading og flyting senere, tok vi kveldstoget hjem og tradisjonen tro spiste middag på Thai Inn, før vi sloknet.

Jeg legger ut noen få av bildene jeg tar på undervisning, sånn at dere kan se hva det er jeg står og glor på i timesvis hver dag.

Får ikke tid til mer nå, Morten og Birthe venter i Trastevere! Hei hå!

Først dro jeg til Torre Argentina, stedet der Brutus drepte Cæsar i 44 fvt. Ruinene står fremdeles, men de som bor der nå er 200 katter. Omkring 1994 evt kom en flott dame ved navn Silvia Viviani og startet et slags “hospital” eller “hjem” for alle kattene. Hun og mange andre frivillige har siden den gang jobbet med å forkjempe katte-Aids, og sørge for kattenes velvære ved å vaksinere, kastrere og ellers reparere ville eller skadede katter så godt de kan. De driver med adopsjon og fjernadopsjon, noe jeg har gjort siden jeg var der første gang. Men min kjære Mary, som hadde blitt mishandlet og derfor var svært aggressiv, bestemte seg etter et år (som hun hadde blitt mye snillere og vennligere) for å forlate stedet. Da jeg fikk beskjeden ble jeg veldig trist, men bestemte meg likevel for å dra tilbake. Jeg er som dere vet en veldig stor katteelsker, og er derfor veldig begeistret for arbeidet Silvia og de andre driver på Torre Argentina.

Som sist fikk jeg komme inn på “barneværlset” der alle de handikappede kattene bor, eller de som er for syke til å få gå fritt omkring, og i tillegg kattungene. Dette værslet har så mange rørende og sterke historier, at man burde absolutt ikke gå inn hvis man ikke tåler å høre slikt. Et eksempel er min nye venn Angelino (lille engel), som ble blind av et sjokk eller slag mot hodet. Han har øynene åpne, men pupillene er svære og det er tydelig at han ikke kan se noe som helst. Men han kan navnet sitt, og kommer hvis du roper på han. Han er veldig søt og kosete!

Ellers fikk jeg snakket litt med Silvia og en av de frivillige, og sett meg masse rundt. De selger selvsagt små gjenstander med logoen sin på, men også alle slags antikviteter og småting som de får. Jeg kjøpte en nydelig ring insatt med venetiansk glass, og en bursdagspresang til Johanne (så kan ikke si hva det er). Jeg skal absolutt ta meg en tur tilbake så fort jeg får muligheten.

Det neste som skjedde var at vesken min gikk i stykker, så jeg måtte skaffe en ny en. Jeg gikk inn i nærmeste veskebutikk og svei av 800 kr på en skikkelig skinnveske, som var mye mer robust enn den fine bøffelhud-vesken jeg trodde var ganske solid.. Jeg var helt ruset da jeg gikk ut av butikken, mest fordi jeg hadde klart å kjøpe en veske – og diskutere meg frem til hvaslags veske jeg lette etter – på italiensk!

Videre tuslet jeg rundt på Campo dei Fiori, det kjente frukt-markedet, kjøpte en is på Della Palma (kokossjokoloade og marengs), drakk kaffe på Sant’ Eustachio (romas BESTE kaffebar) kikket på fasaden til min gamle venn Sant’ Ivo alla Sapienza, tok bilde av Neptun-fontenen på Piazza Navona og var innom Pantheon. Til lunsj stoppet jeg på min og Ingrids gamle frokostrestaurant og spiste melon og skinke (klassiker) og en helt fantastisk rett med stekt kylling (som smeltet i munnen) og artisjokker. Siden jeg også helte i meg en halvflaske Frascati, hadde jeg det slettes ikke verst. Siden besøkte jeg Museo Barracco, en skulptursamling som var ganske flott selv om de som jobbet der ikke var vant til folk.

Kvelden kom og jeg tok med meg Morten ned til Trastevere der vi satt med Nicolai (også fra forrige kurs) og Anders, og nøt noen kalde 0.6 l Peroni fra San Calisto. Det var gull!

Jeg kom på tirsdag formiddag etter mange ukers nervøs venting på å få svar på om jeg hadde kommet med på kurset eller ikke. Men det gjorde jeg, og har denne gangen til og med fått plass i studentbolig. Jeg bor sammen med to flotte gutter, Anders (som også var her sist) og Morten (som er verdens søteste og morsomste trønder), to voksne frøkner, Gerd og Drude som er utrolig hyggelige og festlige og rommet deler jeg med frøken Kristine som også er veldig hyggelig! Vi har en fin leilighet med to bad, kjøkken, stue og to balkonger. Desssuten har vi noen artige gjenboere; nakenmannen, jente-som-prater-i-telefonen-i-bare-truse, og en helt nydelig pus som er hvit med skildpadde-farger og langhåret! Det aller beste er riktignok at det ligger i mitt gamle nabolag, bare et par kvartaler nedenfor, så jeg kan (må) fremdeles handle på SuperCarni og Desideri Pizza og Desideri Gelato, har den samme bussen (nr 44) og samme trikken (nr 9). Så det er veldig greit å forholde seg til, og dessuten veldig koselig å være på kjente kanter med så mange minner.

For å gjøre det enklere for mine to lesere deler jeg tradisjon tro opp innleggene mine, så jeg stopper her. Men jeg vil bare legge til at jeg første kvelden, altså tirsdag, endelig ENDELIG fikk stappet i meg en herlig frittert squash-blomst fylt med mozarella og den mye omtalte (fra min side) ravioli med spinat og ricotta i salviesaus. Mmmm!

Igjen har bloggen blitt neglesjert til fordel for oppgaveskriving. Denne gangen er det heldigvis ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil. Jeg har kost meg skikkelig med å jobbe med oppgaven, og funnet ut en hel del interessante ting. Jeg har også vært flink til å ikke havne i tidspressklemma, så min siste tid her kan jeg ta med ro.

Litt trist å ha siste undervisning i dag. Plutselig måtte jeg holde tilbake noen tårer, selv om jeg ikke skjønner helt hvorfor. Det har vært helt fantastisk å være her; å gå rundt i byen, å spise deilig mat, å lære å stå på en romersk buss uten å holde meg fast, å krysse gatene uten å dø, å spise is til frokost, å tolerere enorme tempraturer samtidig som man tar til seg kunnskap, å godta at italienske menn ikke vil snakke med deg, å passe seg for gamle damer med trillebag, å savne venner og å få nye.

De siste dagene har jeg besøk av Pia og Anders og vi har det veldig trivelig. De må holde på litt alene siden jeg skriver, men jeg tror de liker det. Siden de er kjærster, så holder de vel ut i hverandres selskap, mener jeg.

Så nå gjenstår det bare å levere oppgaven, rydde pulten og ta dataen med seg hjem.

Takk for denne gang, Roma. Arrivederci.

[Jeg er kjempedårlig i strandpingpong!]

[Endelig 0,5 l cola på restaurant! Mi piace!]

[Jeg og Rikke viser glede i 118is-butikken]

[Jeg melankolerer i ettermiddagssol]

[Mer is?! Ja!]

[Jeg blir tatt bilde av fra to kanter. Det sjekke hver dag!]

[Foredrag om St Ivo alla Sapienza. Det var stengt, så måtte stå utenfor.]

[I alt mitt hat mot Mildrid bestemte jeg meg for å ødelegge sengen hennes. Så angret jeg, og måtte forsøke å reparere den]

[Noen får sexy beach-hår på stranden. Jeg får kjerubkrøller]

Det skal sies at jeg har fått gjort ganske mye. Jeg kunne helt sikkert ha gjort mer, men ikke nå. Da måtte jeg ha gjort det mens jeg enda hadde energi. Men jeg er meget stolt, for jeg føler at jeg endelig har en god problemstilling i oppgaven min og at det ikke bare er møl.

Det er forresten Italias nasjonaldag i dag, og den har blitt feiret med militærparade på Piazza Venezia. Der var ikke jeg, men jeg hørte jageflyene. Nå har jeg brukt både 17 mai og 2 juni på oppgaveskriving, og jeg syns det er litt trist. Ikke at jeg har sånn kjempebehov for å feire at Italia valgte å bli en militær rebublikk i stedet for et læx monarki, men hva fansy. Nei, nå kommer det bare piss ut av meg, jeg trenger for! Og vin! Og kanskje litt pannacotta…. =)

Deretter fikk vi et lite glimps av Giro d’Italia ved Piazza Venezia før jeg ble sendt til instituttet med kameraet for opplasting av bilder. På turen stoppet jeg innom Pizza Matei der en søt fontene jeg har fått anbefalt av “tante” Kari sto. Den var absolutt flott=) Før jeg tok trikken stoppet jeg for å se på pusene i katteparken, og så at det var åpent der! Så jeg gikk og kikket i den lille butikken (hadde dessverre ikke spenn, så kjøpte ingenting. Skal gjøre det neste gang!), som var full av pusefnuser!

Litt kattekos hjelper mot mine alvorlige FranzJohan-abstinenser=)

Til slutt klarte jeg å tusle helt fra trikken i Viale di Trastevere, gjennom Trasteveres labyrint av et gatenett og helt til instituttet uten å gå meg bort en eneste gang. Jess!

Fin dag, men trøtt fremdeles, så gleder meg til å legge meg tidlig og kanskje lese litt i “Sleeping Murder”, min andre Miss Marple-bok.

Hepp!

[kuppelen i Sant'Ivo]

[margrethe syns Giro d'Italia er stas. Eller...]

[han her syns sikkert ikke det er så stas lenger, siden han er bakerst..]

[skildpaddefontenen på Piazza Matei]

[fet bil =)]

[kattefnuser <3]

[pus i potte]

[Glade fans i gatene]

Da kampen var slutt, tok vi turen ned til Piazza Navona og åpnet Mildrids medbrakte vinflaske og koste oss med å synge til “Fairytale” og “Quit Playing Games”, noe som plaget folk rundt mektig. Men hva kunne vi gjøre? Det var ikke noe liv i gatene, så vi måtte lage litt selv. Dessuten hadde vi jo vin… Man kan alltid skylde på vin.

[Marianne blir blid av vin]

Dagen etter hadde vi fri, og det var helt klart på tide å ta turen til stranden igjen. Anzio, den lille byen vi drar til, er min drømmeby! Den er så utrolig koselig, det er kjempestille og rolig der, hele stedet dufter av frukt og blomster og hav, de har koselige butikker og ingen masete turister (unntatt oss, selvfølgelig). Mitt nye mål for livet er å bo i denne byen som gammel dame.

[Torget i Anzio]

Etter noen timer med stekende sol, begynte dessverre noen skyer å true i bakgrunnen. Derfor gikk vi og spiste lunsj på den asiatiske restauranten. Det var dyrt, men fantastisk deilig å spise sushi igjen! Generelt sett savner jeg å spise fisk her, men jeg er ikke så veldig keen på å spise fisk i Roma. Jeg tviler nemlig på at de er spesielt flinke med fisk, og jeg gidder ikke bli dårlig.

[Sushi-namnam]

Noe regn kom heldigvis aldri, og det holdt seg varmt tross at det var litt overskyet. Jeg koste meg derfor med å leseferdig Miss Marple-boka mi mens de andre lekte med ball. Generelt sett var dette en deilig dag, og jeg frykter den siste av disse. Fra nå av må oppgaven skrives, og ikke mer strandkos kan nytes. Blæ.

[Mi piace Agatha Christie]

[Ingrid har en ny hatt]

[Vanja, Trine, Jan og Trines kjære Kristian (Christian?) leker volleyball]